11. desember og mye julemas

«Ååå, jeg er så jævlig lei av juleverksteder,» stønna Kristine. «Jeg er så lei av jul. Kan vi ikke snart ha noen normale dager på jobb, hvor ikke alle renner ned dørene her morgen og kveld? Og kan vi ikke snart bli kvitt den kvalmende lukta av mandariner og pepperkaker? Er det mulig å sette inn noen tiltak?»

De hadde flytta ukas stabsmøte til slutten av dagen, fordi det hadde vært to skoleklasser på besøk på formiddagen. Tone, Ola, Krister, Kristine og trosopplæringsleder Johanna hadde klemt seg inn på kontoret til Krister, siden kjøkkenet ble brukt av frivillige som ordna i stand til kveldens julemiddag for den flerspråklige kvinnegruppa.

«Jeg kan godt bidra til mer på juleverkstedene framover,» sa Johanna litt motvillig. Hun hadde bare en halv stilling, som hun kombinerte med masterstudier på musikkhøgskolen. «Nå er jeg endelig ferdig med eksamen, og jeg ligger greit an med å rapportere på årets breddetiltak. Så kan jeg heller avspasere i romjula, eller hva, Tone?»

Tone nikka.

«Men liker du ikke mandariner, Kristine?» spurte Ola, litt flau, fordi han akkurat hadde spist en.

«Jeg trodde jeg likte mandariner,» sa Kristine. «Men nå gjør de meg kvalm.»

«Er du sliten for tida?» spurte Ola.

«Jeg er gravid,» sa Kristine. «Med Krister. Unnskyld meg et øyeblikk – »

Hun sprang ut av rommet mens hun holdt seg for munnen.

Ola reiste seg for å lufte, og Tone skyndte seg å ta ut skåla med mandariner og sette den på kjøkkenet. Johanna hevet øyenbrynene mot Krister.

Han gned seg i ansiktet og sukka tungt. Fingrene hans ble flekkete. Han sukka igjen. Tone og Kristine hadde forsøkt å pynte den blålilla nesa hans med dekkstift og pudder før han skulle ha en begravelse før i dag. Det hadde han glemt. Johanna fant fram en våtserviett fra veska si og ga ham. Tone kom tilbake. De satt uvanlig lenge uten å si noe.

Da Kristine kom tilbake, grep Tone ordet.

«Det blir ingen flere mandariner her før jul. Det blir umiddelbart innkjøpsstopp. Folk får finne noe annet de kan spise. Det er ikke noe galt med epler og bananer i adventstida. Det er like fint, det.»

«Det er jo like greit at vi snakker om det nå,» sa Krister. «For på mandag ringte nestlederen i menighetsrådet, som var blitt oppringt av min nabo Olga, til prosten og påsto at jeg og Kristine ligger med hverandre. Men Kristine ble bare med meg hjem da jeg slo hodet etter nattverden. Vi ligger ikke sammen. Hvis noen kommer til dere og påstår noe om dette, er det fint om dere deler det med oss.»

«Hæ?» sa Ola. «Med all respekt, så er jeg litt forvirra nå.»

«Jeg hadde gjetta at du er gravid,» sa Tone til Kristine. «Men jeg visste ikke at Krister visste noe om det. Hvor lenge har du visst dette, Krister? Da jeg sa til deg at jeg trodde hun var gravid, så forsto du vel hva som hadde hendt?»

«Vi ville finne litt ut av ting først,» sa Kristine fort. «Før vi sa det til dere. Det som skjedde, er egentlig bare…»

«Vi hadde en kort affære,» sa Krister. «Som nå har blitt litt forlenget.»

«Ålreit,» sa Ola. «Jeg ble bare litt overraska. Så ikke den komme.»

«Dere har ikke noen forklaringsplikt,» sa Tone. «Ikke i det hele tatt. Selvsagt er dette litt komplisert for alle parter. Det forstår jeg. Men da veit vi det. Det er fint å vite. Og jeg skal personlig fjerne alle mandariner, Kristine.»

De gikk videre i møtet. Krister måtte fortelle historien om fallet i gudstjenesten en gang til. Ola berømmet Kristine for å ha reagert raskt og overtatt gudstjenesten.

«Og albaen trenger du aldri mer å bekymre deg for,» sa Tone. «Den var så full av Kristi blod i dobbel forstand, at jeg bare kasta den. Ingen vits i å prøve å få den ren. Men jeg sendte stolaen din på rens. Flaks at det var en lilla søndag.»

«Jeg hadde hengt min egen kjole inn på kontoret på lørdag fordi det var så mange folk i kirka,» forklarte Krister. «Og det var så mye å gjøre med dåpsfolkene, og konfirmantene som skulle hjelpe til, at jeg aldri rakk å hente den. Så da tenkte jeg at det ville være like greit å bare gripe tak i den som henger i sakristiet.»

«Vel, nå trenger vi faktisk en ny,» sa Tone. «Jeg skal se om det er noe penger igjen på budsjettet.»

Kristine ble sittende på kontoret til Krister og småprate da de andre hadde gått for dagen.

«Sorry,» sa Krister plutselig.

«For hva da?» sa Kristine.

«Det hørtes så klønete ut,» sa Krister. «Absolutt alt jeg sa.»

«Vi hadde jo ikke avtalt at jeg skulle si det i dag,» påpekte Kristine.

«En kort affære,» sa Krister og rista på hodet. «Sorry, altså, det hørtes ut som om jeg nettopp kom tilbake på kontoret etter å ha vært en snartur i middelalderen.»

«Hvis vi skal forlenge den litt, så kan du jo komme og spise hos meg i dag. Jeg begynner å venne meg til å spise middag med deg. Det er hyggelig, og alle andre er så opptatt med familiene sine for tida.»

«Hva er det til middag?» spurte Krister. «Samma det, egentlig, forresten.»

«Whatever,» sa Kristine.

Derfor havna Krister og Kristine på Rema 1000 med én handlekurv for å diskutere hva de kunne tenke seg å spise til middag. Kristine var så sulten. Derfor ble det en frossenpizza med skinke og ost. Det kjentes litt rampete.

De spiste raskt.

«Er du sliten i dag?» spurte Krister.

«Jeg er så sliten at det er til å bli gal av,» sa Kristine.

«Legg deg litt på sofaen, da,» foreslo Krister. «Jeg kan vaske opp.»

Kristine tenkte at han sikkert syntes kjøkkenet hennes så helt forferdelig ut, for det var ikke bare oppvask etter pizzaen, det var oppvask helt siden søndagens frokost. Men når han tilbød seg… Fra kjøkkenet hørte hun ham tappe vann i kummen.

Krister vaska opp mens han tenkte gjennom replikkvekslinga på stabsmøtet gang på gang. Tenk om Tone fra nå av og for alltid trodde at han var en mannsgris som ukritisk utnytta posisjonen sin. Tenk om hun var veldig skuffa over ham.

Han gjorde seg ferdig, dro en klut over benken og tørka hendene mot buksebaken. Så gikk han inn i stua. Kristine lå på sofaen, krølla sammen som en slags ball. Den mørke fletta hennes hang over sofakanten og pekte ned mot golvet.

Han beveget seg forsiktig bort til henne og la den på plass over skuldra hennes. Kunne ikke motstå fristelsen til å stryke henne varsomt over kinnet. Hun smilte. Han skjønte at hun ikke sov. Bare lå med lukkede øyne. Han strøk henne over kinnet en gang til.

«Jeg burde nok dra hjem snart,» sa han.

«Ja, det burde du vel,» sa Kristine. Hun åpna øynene og satte seg opp.

Han ble stående. Hun ble sittende.

«Jeg veit at dette vil høres litt feil ut,» sa Kristine. «Jeg bekjenner mine synder. Jeg synes det er så godt når du tar på meg. Om du så bare stryker meg over håndbaken. Det er så godt. Det er nok hormonene.»

«Tror du det?» spurte Krister. «Jeg mener, kanskje det bare er godt.»

«Kanskje det,» sa Kristine. «Gjør det noe?»

«Nei?» sa Krister spørrende.

«Kom og sett deg her, da,» sa Kristine.

Hun så at han ville til å si noe. Men han kom og satte seg ved siden av ham i sofaen. Kristine la armen nølende om skuldrene hans.

«Når var sist noen ga deg en klem?» hviska hun. «Og holdt hardt rundt deg?»

«Det er et år siden, omtrent,» hviska han etter å  ha tenkt seg litt om. «Hva med deg?»

«Mer enn fire måneder siden,» hviska Kristine.

Så dro hun ham til seg og holdt hardt rundt ham noen sekunder. Kjente at han la armene forsiktig rundt henne også, før han klemte til. De satt kinn mot kinn. Huden på kinnet hans var litt ru. Antydning til skjeggstubb. Kristine kjente hjertet dunke.

De slapp hverandre på likt. Begge smilte sjenert. Krister strøk henne over kinnet igjen. Så reiste han seg. Hun fulgte etter ham ut i gangen.

«Sees i morgen, da,» sa Krister.

Kristine ble stående og se på den stengte ytterdøra etter at han hadde forsvunnet ut. Hun blunka forvirra mot sitt eget speilbilde. Gikk inn på kjøkkenet for å se på den ryddige benken. Han hadde vært der. Og det hadde vært så godt.