10. desember og uskyldige kjærtegn

av 24luker

Prosten gikk rett på sak da de kom neste morgen.

«I går var det noen som ringte til meg og fortalte at det går et rykte om at dere to deler seng. Jeg ville bare at dere skulle vite det. Og så vil jeg gjerne ha klarhet i om det faktisk er riktig at du sov over hos Krister natt til i går.»

«Det er riktig,» sa Kristine. «På gjesterommet hans. Men jeg sov nesten ikke. Jeg var oppe annenhver time for å vekke Krister, fordi han hadde slått hodet sitt.»

«Et vitne så dere komme kjørende hjem til Krister i samme bil om ettermiddagen, og det samme vitnet så gjennom vinduet at du, Kristine, fortsatt var der da det var blitt meget sent, og at du forlot huset først neste morgen?» Han tok en kunstpause. «Nå liker ikke jeg å høre på rykter, men jeg lurte bare på om dere er kjent med at jeg av ulike årsaker gjerne vil dele noen tanker med dere, hvis det er noe i dette ryktet.»

«Som sagt så sov jeg over hos Krister fordi han hadde slått hodet sitt,» gjentok Kristine. «Han slo hodet sitt på jobb, så jeg kjørte ham til legevakta. Så kjørte jeg ham hjem. Så passet jeg på ham, fordi legen sa at han ikke måtte være alene.»

«Og så viste det seg på mandagen at jeg følte meg bra,» sa Krister. «Jeg hadde bare fått en blåveis. Så da kunne jeg kjøre Kristine til legen, siden vi hadde fri begge to på mandag.»

«Har du også slått deg i hodet, Kristine?» spurte prosten ironisk.

«Nei, jeg har blitt gravid, jeg,» sa Kristine.

Hun måtte le av sine egne ord. Det var så absurd.

«Vi skal jo faktisk ha barn,» sa Krister. «Det er derfor hun ikke vil at jeg skal dø.»

«Veldig morsomt,» sa prosten. «Det er Kirkerådet som har monopol på absolutt all ironi denne adventstida, bare så det er sagt.»

«Men det er sant,» sa Kristine.

Prosten stirret på dem noen sekunder.

«Okei,» sa han. «Da må jeg sette inn et passende tiltak. Ved siden av Den norske kirkes syn på intime forhold mellom to nære kolleger i linje, så gjelder dette også Den norske kirkes uoffisielle offisielle syn på sex utenfor det heterofile ekteskapet.»

«Hva slags tiltak hjelper mot det?» spurte Krister.

«Kristine fratas vigelsesretten fram til dere har fått ordna opp i dette,» sa prosten.

«Hva tror du det hjelper for?» sa Krister. «Og hvorfor fratar du ikke meg vigselsretten? Fordi det ikke synes på meg fordi jeg er mann? Eller fordi du ikke har råd til å ta ut to prester i ett sogn?»

«Fordi det bare er et symbolsk tiltak,» sa prosten. «Det er sånn vi pleier å gjøre det.»

«Da sier jeg til alle at du driver aktiv forskjellsbehandling,» sa Krister. «Ta ut meg, da vel, og la Kristine vie! Det er så typisk ledelsen i denne kirka, det vil jeg bare ha sagt, alltid skal dere få kvinner til å skamme seg!»

«Vel, vel,» sa prosten. «Det er uansett lavsessong. Ta deg fri på lørdager på ubestemt tid, du også.»

«Nå snakker vi,» sa Krister. «Men hvordan tenker du at vi skal kunne ordne opp i dette på en måte som er bra nok for deg og biskopen?»

«Godt spørsmål,» sa prosten. «Dere, jeg har ombestemt meg. Dere får ikke fri på lørdagene likevel.»

Han reiste seg og la hånda på skuldra til Krister. «Jeg pålegger dere begge følgende: Hver lørdag skal dere snakke sammen i minst tre timer om hvordan situasjonen ifølge dere ideelt sett skulle vært da Kristine ble gravid, og ikke minst om hvordan dere tenker at dere kan løse situasjonen framover på en best mulig måte. Jeg kommer til å sjekke fortløpende at disse samtalene faktisk finner sted.»

Begge var lattermilde da de gikk ut av prostekontoret og over i møterommet.

«Jeg hadde glemt at vi ligger sammen,» lo Krister.

«Herregud,» lo Kristine. «Ansiktet hans da jeg sa at jeg var gravid! Jeg skulle hatt et kamera!»

De fant fram biblene sine og satte seg ved siden av hverandre ved møtebordet. Ingen av de andre hadde kommet ennå. Krister snek ei hånd innenfor genseren til Kristine og kjælte med huden under navelen hennes.

«Mm,» sukka Kristine fornøyd. «Du begynner å smitte meg. Jeg begynner å like det der. Jeg har begynt å gjøre det selv, når jeg er alene.»

«Så fint,» sa Krister. «Skal jeg slutte, da?»

«Nei,» sa Kristine. «Mm, du har gode hender.»

De ble avbrutt av et kremt. Lillian hadde kommet.

Krister dro hånda si til seg. Kristine trakk på skuldrene.

Lillian satte seg ned noen stoler bortenfor og rota i veska si. Det kom flere, klokka var blitt ti over åtte. Prosten kom. Rommet begynte å fylles. Til slutt kom Dag. Kristine så hvordan Krister ble litt stivere i blikket.

Prosten hadde en overraskelse til dem etter at de var ferdig med søndagens tekst. «Noen av dere har kanskje fått med dere debatten til Kirkerådet om hva jula handler om,» sa han. «Ryktene sier at mange prester selv ikke er så glad i jul. Ja, til og med at noen sier at de liker å jobbe på julaften, ikke fordi de elsker å tjene kirken, men fordi da slipper de å feire jul med familien sin. Jeg håper ikke dette gjelder noen her. Men for å være sikker på at vi alle får den rette stemninga før siste søndag i advent, og fordi vi faktisk tror på det vi jobber med, så tar vi en prostijulegudstjeneste i stedet for tekstgjennomgang neste tirsdag. Da skal det være skikkelig julegudstjeneste, altså. Ikke et øye skal være tørt. Og jeg skal trekke ut to stykker som får den ære…»

Han hadde skrevet navnet på alle prestene på en lapp. Kristine fikk trekke den ene. Der sto det Krister. Da fikk Krister trekke den andre. Der sto det Dag. Lillian begynte å protestere, fordi begge var menn, og begge var sogneprester, og begge hadde gått på MF.

«Jeg gikk bare ett år på MF før jeg bytta til TF, Lillian,» sa Krister. «Og jeg har faktisk vurdert å melde meg inn i teoLOgene, så dere er nesten representert. Men jeg er litt enig med Lillian, altså, jeg kan godt gi min plass til ei kvinne. Og vi har jo mye å gjøre før jul…»

«Dette fungerer som mannakorn,» sa prosten bestemt. «De kan ikke byttes, uansett hvor ubehagelig de er. Neste tirsdag skal Krister og Dag fortelle oss noe om hva jula egentlig handler om.»

Dag dro ivrig stolen sin bort til Krister og begynte å spørre prosten om de skulle bruke teksten for julaften eller førstedag. Kristine tok veska si og stakk ut døra. Det var mye jobb som venta på menighetskontoret.

Denne uka hadde hun ikke begravelser, men det skulle være sju forskjellige skoleklasser innom i løpet av uka. Og i dag var det andakten på bo- og servicesenteret etter lunsj, og avslutning for minigospelkoret om kvelden, og en dåpssamtale mellom der igjen. Hun var tidlig ute med den, for hun skulle ha tre til før søndag. Krister løy ikke da han sa at det var travle tider. Men det var nok ikke det som var hovedargumentet mot at prosten hadde trukket ut ham og Dag…

Kristine kjente et sted inni seg at hun skulle ønske han gjorde alvor av å gi Dag en på trynet. Kjente at det hadde vært deilig å se Krister skjelle ut Dag, eller tvinge Dag til å fortelle prosten hva han hadde gjort. Men i stedet skulle de feire gudstjeneste sammen. Æsj, så kristent. Å, så typisk kirkelig! Så juleklissete! Hold opp!

Hun kjente på behovet for å lage en trassen og gjennomironisk juleandakt til bo- og servicesenteret. En andakt om den store drittjulen. Men så kom hun på at prosten hadde sagt at ironi var forbeholdt Kirkerådet dette året. I førstelinja skulle de bare formidle det tradisjonelle, kristne budskapet.

Han hadde understreket det igjen under tekstgjennomgangen da Åge prøvde seg på en vits. Dette er alvor, hadde prosten sagt. Dere tuller for mye. Forstår dere ikke hva jula handler om?

Kanskje de ikke forsto. Kanskje ingen av dem forsto. Og kanskje egentlig ikke prosten skjønte det, han heller.